Wildlife album 1: Østenfor Sol - Vestenfor HypofysenAv Lars LauvikSå fikk han endelig lov til å produsere sitt eget album, norges tegneseriemester i surrealistisk kynisme... Og for en gangs skyld inneholder et tegneseriealbum fra Bladkompaniet bare nytt stoff, slik at til og med de som ivrig samler på alle Bladkompaniets humorblader kan finne noe som de ikke har lest før. Som i bladet Ernie består Wildlife i albumet av ensiderne, men med albumenes tradisjonelle fleresiders åpningshistorie. I dette tilfelle er historien en surrealistisk affære om søken etter meningen med livet og en plass høyere på nærings-og evolusjonskjeden. Det er en dryg affære, men den er okay. Flere av ensiderne er en rein nytelse - som metaforen på Civetts problemer med å avbestille postordre- produkter,og Roswells argument for å slippe å gå til tannlegen. På slutten av albumet eksperimenterer Lars også litt med forteller-virkemidler, med ganske bra resultat. At han er en dyktig tegner kan ingen komme fra, men kanskje vel så viktig er det at han har evnen til å skape et bra samspill mellom tekst og bilde. Begge deler er dynamiske i Wildlife, og det er umulig å forstille seg de to atskilt. Det er en bitter undertone i alt Lars Lauvik lager, og det kommer ikke minst tydelig fram i "Østenfor Sol..". Alle store planer og drømmer blir knust av sin egen mangel på realisme, og menneskenens arroganse ovenfor naturen avsløres i all sin grusomhet. Kort sagt, Lauvik står ofte i fare for å bli for tunglabbet. Som oftest redder han seg i land, men noen ganger kan det virke som han dyrker kynisme for kynismens egen del. Som i en ensider der gribbene hakker løs på et steindødt kadaver som viste seg å være legemliggjørelsen av håp. Okay, Lars, du kan legge fra deg hammeren nå, vi har skjønt poenget. Optimistene styrer verden. Pessimistene mener det ikke er bryet verdt, og gidder derfor ikke å beskjeftige seg med denslags De kan bruke tida på å lage noen gode tegneserier i stedet 5- |
Norsk MAD 1/2001Av diverse"Third time's a charm", blir det sagt. Men dette er fjerde gangen... Tre ganger før har en prøvd å gi ut det amerikanske vittighetsbladet MAD i Norge. Første gangen(tidlig på 70-tallet) og tredje gangen (på midten av 90-tallet) varte det i knapt to år, men den andre gangen (tidlig på 80-tallet) ble bladet en suksess, og en viktig del av dannelsen(?) til alle tegneseriefrelste som vokste opp på den tida, undertegnede inkludert. Det nostalgiske potensialet til tross...jeg er ikke så sikker på om vi trenger dette. Utgiveren denne gangen er Egmont, som tilsvarer 80-åras MAD-utgiver Semic (det vil si, Egmont kjøpte opp Semic. Er du med? Bra.). Oppskriften er den samme som i de to foregående MAD-forsøkene: En passelig dose norskprodusert stoff, og en passelig dose amerikansk stoff, oversatt til norske forhold med skiftende hell. Hovedinnslaget er heilnorsk: En parodi på Åpen Post, praktfullt tegnet av Arild Midthun, med et manus av redaktør Dick Kolby som riktignok er litt opp og ned. Her er også to amerikanske film-og TV-parodier på henholdsvis "Dawson's Creek" og "Family Guy". Den ene er svært morsom, den andre er et gjesp. I så måte er de et speilbilde på hele bladet - Mad er et antologiblad - et magasin. Hver tegner/forfatter har sin egen ide om hva som er morsomt. Dave Berg, for eksempel, har tapt seg, og burde gå av med pensjon snart. Skjønt jeg må innrømme at jeg ha lest dårligere "Dave Berg ser på livet"-striper enn de i dette nummeret. Den MAD-tegneren som holder seg best, er Sergio Aragones. Pantomimeseriene hans er like gode som alltid. Alt i alt er nr.1 av det relanserte Norsk MAD bedre han jeg hadde forventet. Men ikke bra nok til at jeg vil gidde kjøpe det fast. Ikke til den prisen, i alle fall. Apropos det: Wildlife-albumet er i farger, har pappomslag og koster 32,50. MAD er samme format, men i svart-hvitt med et lefsete omslag. Og det koster faktisk ørlitegrann mer. Jeg vet ikke hva jeg burde spørre om: Hvordan Bladkompaniet greier det, eller hvorfor Egmont ikke greier det. 3+ |